Test

Test

- Posted using BlogPress from my iPhone

Ortodokse jøder skal ikke holde tann for tunge

Ikke lov å skrike “Oh, my God”

Sjefsrabbiner Elyashiv Knohl har gitt ut en 56-siders sexveilednng for ortodokse jøder, som vedlegg til boka “The Marriage Covenant“.

Nisselue krever en ny hijabdebatt!

N! reaerte på at 4.000 politifolk misbrukte uniformen til å demonstrere for økt lønn. Normalt skal lønnskamp tas tjenestevei mellom fagforeningen Unio og embetsmennene til Heidi Grande Røys i Administrasjonsdepartementet. Til de tider avtaleverket har bestemt for å melde inn krav.

Nisselue er en duracellkanin

Nisselue er utstyrt med kun én knapp: på/av. Det betyr at han vagger fremover som en duracellkanin når først strømbryteren står i posisjon PÅ. Da tar han ut all strømmen. Selv om han stuper, blir han liggende med krampetrekninger som en fisk som er halt over ripa på båten og slått i hodet. Du tror den er dau, men plutselig så spreller den.

Sånn er Nisselue også. Han spreller helt til siste mikroampére er forbrukt. Han går i hvile når det er tomt for strøm. Helt tomt, ikke før. Dette er slitsomt. Men AV-knappen blir stående på helt til han er ladet igjen. Så blir det samme visa. Gang på gang.

Slik var det når han trente også. Løftet knebøy. Han løftet helt til han ble så svimmel at han måtte sette seg eller støtte seg til en søyle. Nisselue tar ut alt.

Nisselue vet hvordan han er skrudd sammen, av erfaring. Nisselue er Nisselue, og generelle råd for de store masser passer ikke for ham. Ta eksemplet med trening. Det regnes som usunt å trene mer enn to-tre timer på en dag. Ansatte i helsestudioer har instruks om å være oppmerksom på folk som trener ofte og mye. Det hender av og til at folk trener en hel formiddag og kommer tilbake og trener en hel kveld. En lege snakket om dette på radio. Dersom han trente så mye, ville han ikke lenger primært være lege, men treningsfrik. Det ville være irrasjonelt. Det måtte bety at han hadde en eller annen besettelse, en tvangsmessig mani. Nisselue ble litt skeptisk når han hørte dette. Nisselue trente nemlig fire timer m dagen fire ganger i uken en kort periode. Klart innenfor galmannstrening.

Men for Nisselue var opplegget fullstendig rasjonelt. Han var for det første i støtet. Normalt (som nå) har han store problemer med å rikke flesket fra senga og over til treningsstudioet. Så når Nisselue er i en flytperiode er det fullstendig rasjonelt å gjøre mest mulig ut av perioden, treningsmessig.

Nisselue la opp sin trening vitenskapelig, systematisk. Trente de store muskelgrupper systematisk. Altså beinas oppover- og fremoverstyrke. Tilsvarende for armer. Ikke nok med det. Tredemølle, sykkel og romaskin ble brukt til å trene kondis. Klarte faktisk å komme opp i nesten 160 i puls på romaskin. Det er sjelden at noen klarer å oppnå aerobisk effekt på overkroppsmusklene. Her er det Nisselues spesielle tilnærming til verden kommer inn. Han improviserer, tenker samtidig som han trener. Og han går ikke av veien for å gjøre noe spesielt. Og her kommer tiden inn også, for han var ferdig med basisprogrammet før han satte igang eksperimentet med romaskina. Intervall, benkpress og knebøy var unnagjort. Og da går tiden, timene renner på. Det irriterer Nisselue litt at noen kommer og kaller det unormalt når Nisselue strekker treningsopplegget med nytenking.

Selv om Nisselue gir alt i korte tidsrom når han trener, så tar han seg god tid innimellom. Noen vil si han er treg. Og det må de gjerne si. Men også dette strekker tidsrammen.

Et ytterligere moment er at Nisselue også trener mage og rygg når han først trener. Dette regnes som unødvendig, med mindre man driver en idrett som uttrykkelig hviler på støttemuskulaturen. Mange idretter trenger bare styrke i beina. Legger man på armstyrke, så dekker man de fleste idretter.

Men Nisselue bedriver ikke noen spesifikk idrett. Han benytter sjansen til å bruke sine treningskunnskaper til å revitalisere sin dårlig vedlikeholdte kropp. Om noen stelte med en veteranbil fem timer en dag, ville han blitt kalt en entusiast. Men hvis Nisselue steller kroppen sin fem timer en dag, er han liksom gal.

Så Nisselue har besluttet å ignorere folks meninger om dette. De kan være lege, prest, legmann, hvasomhelst. Dette er ikke deres business.

Fremgangen var formidabel. Mirakuløs. Det ble ikke tatt et milligram kosttilskudd eller medikamenter. Nisselue passet bare på å spise mye fisk og kylling for å da nok proteiner. Dessuten påfyll av sukker gjennom drikke.

Kritikerne skal få for én ting, det er dumt hvis treningen går ut over noe annet. Men for Nisselues del fungerte det ikke slik. Nå gjør han ikke noe. Så hver eneste time trening ville være av det gode. Nisselue er dorsk som en torsk. Det er effekten av å ikke trene jevnlig, effekten av inaktivitet. Å være inaktiv er farligere enn å røyke, farligere enn å spise fett. For inaktivitet gjør at vi ikke orker. Og når vi ikke orker, så mangler vi overskudd til å jobbe, elske, bedrive aktiv fritid. Et er ikke alder som gjør at kroppen svekkes med årene. Det er inaktiviteten som gjør det. Og vi blir makeligere med økt alder. Så aktivitet er nøkkelen til resten.

Nisselue har denne kunnskap, men makter ikke å ta den i bruk. Dét er galskap. Ikke å bruke masse timer på trening.

Nisselue har talt. Han har motsagt forståsegpåerne. Simpelthen fordi disse generaliserer og ikke ser det store bildet, individuelt. Den evnen har Nisselue, og det er nok hans største styrke.

P.S. Dette innlegg er i sin helhte skrevet på Nisselues Nokiamobil. Også ping-ene til Bloggrevyen og Bloggarkivet, der innlegget nå skal være å se. Når inleggene varsles dit, betyr det at også aktive bloggere uteom VGB legger merke til Nisselue. Noe de allerede har gjort.

Nisselue klemmer kviser og koser seg

Warning: Hvis du akkurat skal til å spise, kan du likegodt vente til etter måltidet med å lese denne bloggpost. Den inneholder eksplisitte skildringer, noe som kan innvirke negativt på appetitten.

Nisselue har sovet tre ganger siden klokken tolv, da han sto opp. Han bare lukker øynene, så VIPS! Han sover som en baby.

Den fjerde gangen våknet han av at mobilen falt ut av hånden hans og dalte ned rett ved hans hode på madrassen.

Man kan trygt si at Nisselue er trett. Svært trett. Han har lagt kraftig på seg. Har bikket over hundre kilo. Når han snur seg i sengen så knaker den illevarslende. Sier fra at den kan komme til å kollapse under vekten.

Nisselues hud har også blitt betydelig mer uren. Han kan klemme ut kviser over hele kroppen.

Av og til er Nisselues kviser betente og hissig røde. Han burde strengt tatt latt disse være. La de få en sjanse til å gå tilbake av seg selv. Men han er også smånervøs. Så etter at han har bitt alle negler og klødd seg i hodebunnen, begynner han en nervøs jakt på kviser, selv om han vet at det ikke er særlig lurt.

Han har teknikken inne. Har det i fingrene. Føler først lett på kvisen med fingertuppene. F eks bak på skulderen. Nisselue ser ikke kvisen.

Men basert på erfaring kan han bedømme mest effektive angrep ved å kombinere følgende informasjon:

- hvor stor er kvisen?

- hvor øm og vond er den?

- hvordan ligger den mellom fingrene? (her prøves flere grep for å få best mulig feste).

- det går også an å føle om den inneholder mye eller lite væske.

- går an å kjenne om dens konsistens er består av blank væske og blod, eller om den er mer tyktflytende hvit masse, type kokosmasse.

Jakten på kvisene gjør at Nisselue våkner. Alle sanser skjerpes, han lever intenst i disse kviseklemmeøyeblikkene!

Det er to utfall.

• Det verste først: Nisselue klemmer hardt til, men kvisa sprekker ikke. Det kan gjøre fryktelig vondt, så Nisselue roper høyt: AU!! Det er ikke gøy, det er vondt og han har tapt.
• Det andre alternativet er mer tilfredsstillende. Det er når kvisa sprekker etter et hardt, kort, bestemt skvis.

Enkelte kviser er store og fulle av både hvit fet masse, grønn gugge, blank væske og mørkt blod.

De største øyeblikkene er når Nisselue treffer hundre prosent på de store provoserende kvisene. Når de sprekker med et “pfst” og treffer veggen med et “splat”. Like kraftig som når Nisselue var tenåring og stelte seg selv. Da triumferer Nisselue. Kjenner blodet bruse. Han legger da et utslitt håndkle under sin bare overkropp og lar denne trekke ut de siste rester av blod og gugge. Det er en herlig følelse å seire over disse fremmedelementene i kroppen.

Det er fettet som tvinges ut. En renselsesprosess.

Nisselue smiler da sitt lure, skjeve smil. Det er han som bestemmer over kroppen, ikke omvendt. Det ser blodig og fælt ut i senga etterpå. Samme synsinntrykk som når du har vært til tannlegen og trukket en tann og det ligger blodige bommullsdotter ut over bordet til tannlegen.

OK, det kan bli små arr. Mange små arr. Huden blir ruglete. Omtrent som forkjellen mellom gjennomsiktig glass og ruglete matt glass som man ikke kan se gjennom. Slike som i toalettvinduene i høyblokka på NTNU.

Nisselue blir bekymret over sin kropps forfall. Han synes at huden er blitt mer hvit, sykehusaktig. Ikke slik hud som man ser på Quartfestivalen og slike steder.

Nisselue frykter at hans ødelagte hvite sykehushud vil telle i hans disfavør senere på sommeren når han muligens skal ut og speide etter muligheter for sex.

Alle – også Nisselue -kan oppleve situasjoner som har potensial i seg til å medføre sex. Særlig om sommeren. Stadig større eksponering for sollys utover våren setter fart i hormonene. Kvinner reagerer raskt, menn behøver litt lenger tid. Men når vi når fellesferien, har sola gjort jobben hos de fleste.

Om sommeren spaner solbrune feriefolk på hverandre bak solbrillene på stranden. Og de går på stedets diskotek senere på kvelden. De har kikket seg ut enkelte favoritter, godbiter. Sendt blunk og smil, allerede på stranden.

En gang i verden var Nisselue tentativt blant godbitene, favorittene. Han havnet på shortlist på stranden. Kastet ball, turnet litt, slo araber flikkflakk på stranden så shortsen blafret i vinden. Ble lagt merke til. Senere på kvelden kom han gjerne til intervju på diskoteket. Det kunne av og til bli sex on the beach, av og til en hel helg med amorøst samkvem med den mer eller mindre attraktive og edru kvinnen.

Disse dager er over. Den tid er forbi. Nisselues eneste gleder i livet nå er å spise sjokolade og klemme store kviser.

Tragisk, er det. Sukk. Men det er livets gang. Man blomstrer, og blomstrer av. Ja. Alt til sin tid.

Hva er moralen i denne historien. Det overlates til deg som leser å vurdere. Forfatteren trekker seg tilbake. Klør seg litt på skuldrene, kjenner på arrete ødelagt hud.

Tør du bruke penger?

Tør du bruke penger?

Tenk om finanskrisen blir verre? Tenk om renta stiger igjen? Tenk om pengene dine ikke strekker til? Tenk om …?

Folk som var barn under krigen opplevde alvorlig matmangel og fattigdom. De ble så preget av dette at de aldri lærte seg å bruke penger igjen. De regnet det som å sløse, og det klarte de ikke. Ikke etter det de hadde opplevd.

De begynte å spare penger i madrassen og kakebokser i kjøkkenskapet. Slik at de skulle ha en reserve. Slik at de aldri skulle behøve å sulte eller være fattige igjen. De turde ikke sette pengene i banken, i tilfelle banken skulle gå konkurs. Det høres paranoid ut, men se på Island…

Jeg hørte om en mann som som spiste kattemat og gikk i fillete klær. Da han døde hadde han over ti millioner på konto. Sykt. Han kunne ha reist, sett pyramidene, Venezia og Taj Mahal. Kunne ha kjøpt seg Mercedes og dyre dresser, Rolex og gullringer.

Hvis jeg får meg jobb så skal jeg øyeblikkelig begynne å bruke masse penger. Jeg må ikke la forbigående økonomisk skvis og behov for sparsomhet feste seg som del av personligheten min. Jeg akter ikke å bli som kattematmannen!

Men jeg skal heller ikke bli som Rimi-Hagen eller Ola Mæle, altså. Ikke svi av masse penger i St. Tropez på bursdag og slikt. Det er den andre ytterligheten og like forkastelig etter min mening.

Folk som har opplevd fattigdom blir merket for livet. Traumatisert. Jeg tror at folk i en finanskrise kan innarbeide usunne grådige forbruksvaner. Bli så forsiktige og sparsomme at det ødelegger livene deres.

Man lever bare én gang. Da må man bruke pengene mens man lever. Og det med god samvittighet. Hvis pengene er ærlig fortjent, da. Og skatten betalt på ære og samvittighet.

Lytt til Kristin Halvorsen, ikke slutt å bruke penger. Kjøp bil, kjøp dyr klokke, kjøp båt. Hvis det er det du har lyst på

Politiet må komme seg på jobb!

Politiets tjenestemenn (og -kvinner) er ikke av de skarpeste knivene i skuffen i utgangspunktet. Det faktum at de valgte politiutdanning bekrefter dette. Da Nisselue var i forsvaret var det en løytnant som sa til ham at opptakskravet på politiskolen var at du greide å løfte en jernstang med vekter over hodet!

Så driver da også politiet mest taxivirksomhet. Kjører fulle folk hjem, rebelske folk i fyllearresten eller skadede til legevakta. Ta utgangspunkt i at politifolk har det i armene og beina, snarere enn i hodet. Da kreves egentlig all deres mentale kraft til jobben.

Men under Arne Johannessens ledelse stimer disse politifolkene i samlet tropp til demonstrasjon etter demonstrasjon. Ikke for en god felles sak, for miljøet, for undertrykte, syke barn eller noe. Neida, for økt lønn! Nærmere bestemt omtrent hundre tusen kroner per politimann!

Arne Johannessen er svært smart. Like smart som Rolf Skrede i Flygelederforeningen. Hyrer inn en medierådgiver, Tor Mikkel Wara. En som kjenner det politiske spillet.

Situasjonen er slik: Knut Storberget gjennomfører den største liberaliseringen av justissystemet siden Inger Louise Valle. Det vil si at vi nå antakelig har verdens mest liberale straffe- og fengselssystem. Dette er verdier som er diametralt motsatt av FrP sine. Grunnen til at Knut Storberget (en hedersmann) har klart å samle politisk tyngde til tidenes straffereform, er at SV sitter i regjering. En progressiv kraft, i motsetning til FrPs reaksjonære kraft. Liberalisering er selvsagt også omstridt innen Ap. I en mindretallsregjering med Ap, ville ikke Storberget klart å få igjennom en kraftig liberalisering.

Det er dessuten enda en grunn til at han har Kristin Halvorsen med seg, ikke bare det liberale menneskesynet. Kristin Halvorsen er også finansminister. Hver gang hun finner en synergieffekt som sparer penger og oppfyller et politisk mål, så jubler hun. Derfor applauderer hun og hennes departement at fengselsreformen tar unna soningskøene. At bedre oppfølging av fanger minsker tilbakefallsprosenten.

Hver gang Kristin Halvorsen jubler, så murrer Siv Jensen og Per Sandberg. De mener at Storberget er “soft on crime”. FrPs tradisjonelle valgkamputspill er: mer politi gatene, bevæpning av politiet, innkjøp av nye våpen, nye biler, osv. Masse mer penger til politiet.

Denne todelingen, polariseringen mellom Storberget og Jensen i justisspørsmål er selvsagt også kjent i politietaten. Selv om politifolk primært bruker tiden til trening og løfting av jernstang, får de med seg såpass. Og politiet og deres tillitsvalgte er vant til å vurdere styrke / svakhet. De er mer enn kar over at Storberget har gjort en uvanlig kraftig venstreliberal dreining av justispolitikken. De vet at de kan hamre løs på Storberget, utnytte hans “dårlige samvittighet” for at han har snikhumanisert norsk justisvesen.

På nettsteder for høyreekstreme fremstiller debattantene Knut Storberget som “gnomen”, “Knut og damene” (henvisning til at han liksom er lite tøff, lite mandig). At han er like veik som damene i departementet. Det er vel politisk rådgiver Hadia Tajik og statssekretær Astri Aas Hanssen de sikter til. Det er altså personlig mobbing av justisministeren.

Av samme grunner som at FrP irriterer seg, en human kriminalpolitikk. Misnøyen i massene er sterk: kriminelle skal helst lynsjes. Å være soft on crime er kjerringaktig, liksom. Så her står høyreekstreme, Johannesen og Siv Jensen skulder ved skulder. Det er bare uttrykksmåten som varierer. Og i kulissene lurer Tor Mikkel Wara.

Så i alle fall, FrP og politiet oppfatter begge et svakt punkt hos regjeringen. FrP og politiet har felles interesse i å fyre løs mot regjeringen og Storberget i justisspørsmål.

FrP skårer politisk og politiforbundet kan utnytte svakheten til å presse Storberget til ekstraordinært lønnsløft utenom tur. VG meldte i begynnelsen av mars at det hemmelige lønnskravet til Johannessen i gjennomsnitt er 94.000 pr tjenestemann. Johannessen startet med å kreve 750 mill totalt høsten 2008, men har gått ned til 500 mill i vinter fordi han allerede har fått gjennomslag for 200 sivile stillinger med prislapp 120 mill. Han har altså “gitt seg” på 130 harrymillioner.

Under f eks Valla som justisminister, ville det vært utenkelig å fremme krav på trekvart milliard og “gi seg” litt underveis. Hvilke andre grupper får ut en halv milliard mellom lønnsoppgjørene. For disse råder såkalt fredsplikt.

Men politiet står kanskje over loven også når det gjelder forhandlinger? De blir jo ikke stilt for domstol når de dreper folk i tjenesten. Da behandles de av gamle kolleger i SEFO. Da politimannen drepte kjæresten i Tromsø, uttalte Johannessen at det var et stort tap for hele korpset, fordi politifolk kjente hverandre godt. Han bekreftet altså svakheten ved SEFO i et ubevoktet øyeblikk… Bukken og havresekken.

Nuvel, det var off topic her. Emne her er nemlig mangel på respekt for spilleregler og forakt for befolkningen.

Politiet utnytter svakheter i regjeringen. Storberget har måttet gå stille i dørene fordi han har sneket inn så mye humanitet i rettssystemet. Og han har en sjef (Stoltenberg) som ikke stiller seg tydelig bak sine statsråder. Han svikter dem, for å si det rett ut. Dette ser Tor Mikkel Wara og Arne Johannessen. Hvis de klarer å spille kortene godt mot en statsråd som er under press fra opposisjonen, så klarer de å utnytte denne svakheten i regjeringen til å presse lønn. Fullstendig ut av forhandlingsapparatet.

Men Johannessen kan ikke kjøre dette solo. Han trenger fullt trøkk fra korpset. Entusiasme, korpsånd, samhold om en kamp på siden av resten av samfunnets spilleregler. En kamp basert på politisk spill, på makt og på svakhet hos motstanderen.

Wara og Johannessen klarer lett å fremstille det internt som om lønnskampen er noe annet enn en lønnskamp. De leverer pakker av argumenter internt. De argumenterer med rekrutteringstall fra politiskolen. Og de fremstiller gamle forhandlede arbeidsordninger som urettferdige. Og de snakker om ferie og helgefri. Dette ligner svært mye på flygelederkonflikten. Men verken flygeledere eller politiet kan ta fri når andre tar fri. Det er derfor de har forhandlet spesialordninger.

Tilbake til entusiasmen og korpsånden blant tjenestemennene. Dette høres ut som honnørord. Og det er det normalt. men ikke når Johannessen kamuflerer lønnskampen i honnørord.

Johannessen og Wara kamuflerer hovedgreia, nemlig skammelig lønnskamp midt i en rekke tilsynelatende velbegrunnede andre saker. Dette er forføreri, lureri, dobbeltspill. Johannessen fremstår på TV som et slags offer for regjeringens vrangvilje, mens han i realiteten driver et råkjør uten like på falske premisser. Smiler og viser smørsiden, mens han bruker rå makt, delvis slag under beltestedet mot Storberget.

Han har åpenbart fått finslipt sine kniver hos knivsliper Wara. Sistnevnte er fagmann på retorikk, har kunnskap om de få enkle argumenter det lønner seg å repetere som en kvernstein hele tiden. “Vi ønsker politikraft”, “vi ønsker demokratiske rettigheter”. Alt som høres flott ut.

Dessuten bedrives en del retoriske krumspring. Johannessen prøver å skaffe den illegitime lønnskampen et skinn av legitimitet ved å understreke at politiet og regjeringen er enige om den del målsetninger. Det skulle jo tatt seg ut om politiet i tillegg til å drive ulovlig lønnskamp hevet seg over norsk politikk fra stortinget gjennom regjeringen. Det ville jo være opprør, statskupp!

Det Johannessen gjør, er å drive hardkjør mot hele regjeringen for å få de til å endre sin helhetlige politikk. I statsbudsjettet har regjeringen rundt 50 milliarder som de fritt kan disponere.

Johannessen startet på 750 mill ekstra, men kan gå ned til 620 mill ekstra. Med en fast samlet ramme betyr det at over en halv million må flyttes fra enten helse, skole, NAV eller andre. Og NAV fikk jo 700 mill ekstra.

Forutsetningen for at noen skal få noe ekstra, er at det er en krise som opprører opposisjonen (FrP) og folket. Hvis det ikke ER en krise så skaper man en. Viser frem hvor ille det kan gå hvis alle blir syke samtidig. Noe som vanligvis ikke skjer, annet enn når det skjer på kommando fra Wara og Johannessen.

Krisen i NAV var reell. den var skapt av finanskrisen. Men krisen i politiet er skapt av Arne Johannessen og Tor Mikkel Wara. Med god støtte fra Siv Jensen. Hun fryder seg selvsagt over at politiet skaper krise, for det er nettopp hennes parti som lover å kraftig øke bevilgningene til politiet.

Og folk flest sin viktigste bestilling fra politikerne er trygghet. Trygghet i sine hjem, trygghet i bydelen, trygghet på byen.

Så FrP har valgtaktiske grunner til å støtte politiets gå sakte-aksjoner og organiserte sykemeldinger for å spre et falskt bilde av en justiskrise.  I tillegg vil Siv jensen gå til dekket bord som eventuell statsminister dersom politiet klarer å presse Storberget. Storberget sliter jo med unnlatelsene fra Bondevikregjeringen. Sivs suksess på justisområdet som statsminister vil i høy grad avhenge av den jobben dagens regjering gjør. Og Knut Storberget har levert. Svært godt. Han har hatt fokus der han skulle, og ikke på en fagforenings egoistiske lønnskamp.

Det passer i Sivs politiske prosjekt å pøse mer penger inn i politiet. I teorien skal det redusere kriminaliteten at politifolk som gruppe får bedre betalt. Omtrent som at maten skulle bli billigere dersom bøndene fikk større subsidier. Eller at kvaliteten i helsevesenet ble bedre hvis legene fikk 200.000 mer i lønn.

Men fastsettelse av lønn til alle grupper som jobber i staten handler lite om at gruppen yter bedre eller dårligere. Det handler mer om hvilke grupper som skal få de største kakestykkene. Så en seier for Johannessen ved å bruke Wara og presse regjeringen for mellom en halv og én milliard ekstra, vil gå ut over andre statlig ansatte grupper, med samme beløp. Litt mindre på hver gruppe.Litt mindre på politijuristene, litt mindre på prestene, litt mindre på sykepleieren og lærerne.

I politikorpset skjønner de at tiden er nå, de må stå på med full kraft mens Storberget sitter. Utnytte hans svakhet, en svakhet overfor opposisjonen og store deler av opinionen, fordi han har vært så utrolig vellykket med å arbeide gjennom en hatet nyorientering i politikken.

Men det har gått for langt!

Mobbingen av Storberget er rasjonell for de som skal bruke rå makt for å tvinge ham til å punge ut med 100.000 pr tjenestemann i fredsperioden mellom de ordinære lønnsforhandlinger. Men det har fått helsemessige konsekvenser for hedersmannen Storberget. Johannessen og Wara har gjort Storberget syk, med det jontinuerlige råkjøret sitt, styrkeprøven de har mot sosialistene.

Hva som verrre er, er at polititjenestemennene beruses av samholdet i kjøret mot Storberget. De ser at presset må holdes og konsentreres nå. Ellers vil de ulovlige metodene som flygelederne og pilotene brukte før dem, nemlig kollektiv innsjukning før helgevakter og overhyppighet av sykdom blant enhetssjefer, være forgjeves. Alle bommene på blink på skyteprøvene vil være bortkastet.

Så polititjenestemennenes kampfase nå er preget av utsikt til seier. Storberget ble syk. Damene (Tajik og Aas Hanssen) er svekket at hijabssaken og statsministeren sitter i eget 50-årskalas og uttaler at han blir brydd av all ros over at han blir kalt et anstendig menneske. Sukk.

Det politifolkene tenker på for tiden i eget hode, er utsikten til at ranet av 94.000 utenom tur skal være vellykket i den koordinerte aksjonen ledet av Wara og general Johannessen. Og kampen for disse egoistiske fordelene er de de snakker om. Da kommer politiarbeidet i bakgrunnen. En politimann skal observere, lese uregelmessigheter, spørre kontrollspørsmål når han aner at noe ikke er som det skal.

Dette kan godt forklare det som skjedde og skjer i Tromsø. Trippeldrapssaken:
Politiet har mannen i bilen, men merker ingenting. Var de for mentalt opptatt av egen lønnskamp?

Turen med mannen foregikk en søndag. To dager før politifolka skulle være i Oslo og demonstrere i uniform (ulovlig) foran Stortinget. Øve press mot justisminister vikar Giske. Men Giske holdt seg unna. Han kjenner vel lusa på gangen. Hensikten var vel egentlig å holde presset mot Storberget, så det kom vel som en strek i regninga at de hadde mobbet ham til kollaps tidligere.

Folk ser stort på å kombinere arbeid og fritid. Tromsøværingene er vel intet unntak. Pasienter nordfra benytter fote fritt sykehusvalg og velger sykehus i Trondheim eler Oslo når de blir syke. Kombinerer sykdom med en miniferie, besøker slektninger, går på byen etc. Når politiet ikke viser respekt for samfunnets spilleregler, er det neppe grunn til å anta at de er mer moralske enn resten av befolkningen når det gjelder å utnytte situasjoner. De ser ser stort på det, enten de er pasienter eller politi. En gratis ferie sørpå lokker. Hurratur, oppmøte foran stortinget, øltelt. Nesten cupfinalestemning!

Da passer det dårlig med et trippelmord. Billetter er bestilt at opplegget klart. Tjenestetur forlenget ut helga når man først er ute og farter. Tankene deres var på lønnskamp, slagord, demonstrasjon, det sosiale. Så selv om trippedrapsmannen hadde hatt kniver bloddryppende i lomma, der det ikke sikkert at Fyhns taxipatrulje hadde registrert noe uvanlig. Deres tanker var jo langt borte. Her skulle det presses. Stille i full mundur foran stortinget. De på legevakta fikk ut av mannen at han hadde drept noen.

Og så ser vi hva som skjer med trippeldrapsmannen. Ikke avhør. Avisene graver frem opplysningene om omstendighetene rundt drapene. Politiet virker helt fraværende. Bortsett fra at Fyhn trer frem som ivrig samfunnsdebattant der han rir sine gamle kjepphester og går i forsvarsposisjon ved å skylde på alle andre.

I VG sto det torsdag at forskjellige slags omstendigheter gjorde at det uansett ville være problematisk med avhør av den trippeldrapssiktede denne uken. Det sto ikke hva slags omstendigheter det var snakk om.

Men jeg tror man kan ta utgangspunkt i denne teksten dersom man ønsker å granske hva slags omstendigheter det vart tale om, som gjorde politiarbeid innenfor politiets absolutte kjerneområde så problematisk. Det kunne være snakk om at “ingen var hjemme, alle var på heisatur”.

Alternativt kunne det være en demonstrasjon overfor regjeringen og allmennheten at det står veldig dårlig til i politiet frem til regjeringen bøyer av for lønnskravene. En “synliggjøring” av problemene i etaten. Men de må vokte seg for å bli så opptatte av egne fordeler og så beruset av at de har regjeringen i kne, at de svikter sin oppgave.

Problemet for regjeringen er at de ikke har noe annet politikorps å sette inn når det offisielle svikter. Det måtte i så fall være heimevernet og militæret. Men da måtte de innføre unntakstilstand.

Det beste ville være om det politikorpset vi har sluttet å simulere sykdom og skytebom. Det beste var om de begynte å gjøre rett for den lønna de allerede har.

At de begynte å tenke med de hjernecellene de formodentlig har også. Og ikke la seg forlede til å sluke rått en ulovlig lønnskamp innpakket i glanspapir av sin leder og den innleide mediestrategen. Flygerne prøvde det samme som politiet. SMS-sykemeldinger. De ante vel ikke at finanskrisen skulle komme. De undergravde sin egen posisjon ved sine ulovlige aksjoner. Politiet bør ikke føle seg for trygge de heller. De kan manipulere opp til en grense, men det kan slå tilbake.

Deres neglisjering og manglende inngrep i trippeldrapssaken er kanskje det tydeligste eksemplet hittil på at de har feil fokus. De burde snarest begynne å avdekke og bekjempe kriminalitet. Gjøre de arbeidsmomenter de er satt til å utføre i samfunnet på en kompetent måte og til rett tid. Og slutte med å bekjempe regjeringen og drive selvrettferdig lønnskamp mens resten av det arbeidende folk overholder fredsplikten i avtaleverket.

Nå er det på tide at politifolk selv kommer ut av gruppetenkingen og stikker fingeren i jorda. La korpsånd være korpsånd. Denne korpsånden er ikke av det gode. Politiet skal være et forbilde i befolkningen i et samfunn der respekten for forskjellen mellom rett og galt er på vikende front.  De svikter også denne oppgaven når de bryter samfunnets regler om konfliktløsning.

Og de bryter forbudet mot å aksjonere i uniform. Uniformen er et maktsymbol. Når de ulovlig bruker uniformen i sin kamp, er det like alvorlig som om finansfolk brukte sin maktbase, penger, til å bestikke seg frem til resultat.

Arne Johannessen har bevist én ting. Han er besatt av seier og lukter seier nå når regjeringen er så nedsyltet i finanskrise, hijab osv. Da kommer alt annet i skyggen. Han spiller et høyt spill der han legger samfunnets trygghet i potten og bryter alle spilleregler. Slikt pleier ikke å lønne seg. Noen må betale prisen.

————–
VG tok opp den private lønnskampen Johannessen drev vis a vis Storberget, og ble sur da han ble avslørt:

I et internt under hånden-notat til Knut Storberget kommer Arne Johannessen med det han mener kan bidra til en løsning på politikrisen.

Han foreslår å løse politikonflikten med å gi betjentene 2,5 timers lenger arbeidsuke – og 94.000 mer i lønningsposen. Han kommer med innspillet i et forsøk på å løse krisen som nå lammer landets politidistrikter.

Han skisserer en løsning som vil koste Staten over 500 millioner kroner der polititjenestemennene utvider arbeidsuken med 2,5 time. Dette gir ifølge 94.000 kroner mer til 6500 polititjenestemenn med høy arbeidsbelastning.

- Dette er en kompensasjon for at en jobber lengre uke og at det blir gjort et stort unntak fra arbeidstidsbestemmelsene, sier Arne Johannessen.

Forslaget blir presentert i et notat til justisminister Knut Storberget. Etter å ha begjært innsyn hos Justisdepartementet, har VG fått tilgang til dokumentet. Johannessen reagerer på at innspillet ble lagt ut på Justisdepartementets postjournal.

- Det er spesielt at et under hånden-notat ligger i postjournalen. Vi hadde en klar avtale på at dette var et innspill til den videre prosessen, sier Johannessen.
Justisdepartementet vil hverken kommentere notatet eller konflikten.

- Brevet det blir referert til er sendt videre til Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) fordi det omhandler lønn, sier kommunikasjonssjef Gunnar Johansen i Justisdepartementet.
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys mener kravet må vente til vårens lønnsoppgjør.

- Det er UNIO, som forhandler på vegne av Politiets Fellesforbund, som skal fremme eventuelle krav når det gjelder politiet, sier Grande Røys.

Skyggeboksing

Før jul presenterte Johannessen et forslag på 750 millioner kroner. Nå er kravet redusert til 500 millioner. Årsaken er ifølge forbundslederen at det allerede er bevilget 200 sivile politistillinger til en kostnad av 120 millioner og at kravet er justert for å få til en løsning.

- Vi har hele tiden vært opptatt av å finne løsninger, men da må vi ha noen å gå til forhandlingsbordet med. Så langt har Storberget drevet skyggeboksing.

- Trenering
Forslaget med forlenget arbeidsuke vil tilføre politiet 500 nye årsverk med en pris på en million kroner per årsverk. Johannessen avviser at dette vil gi en urimelig høy pris.

1. juli går tariffavtalen mellom staten og Politiets Fellesforbund ut.
- Vi opplever at motparten driver trenering og spekulerer i taktikkeri frem mot fristen 1. juli, sier Johannessen til VG.
——————————

P.S.
Hvis det blir åpenbart for befolkningen at politiet er halvråtne, kna det slå tilbake f eks ved at de ikke lenger slipper så lett unna fatale feil i tjenesten. Det de synliggjør ved å simulere og svikte sin oppgave, krisemaksimere når det mest lønner seg, er at de er lite opptatt av rettskaffenhet og rettferdighet. At de er like mye småkjeltringer som dem de jobber mot. Og at de derfor må behandles som andre når de forgår seg. Stiles for retten og dømmes på vanlig måte.

Jeg ønsker hedersmannen Knut Storberget tilbake på jobb og støtter han 100 prosent i hans arbeid. Han bør ta i bruk de midler han finner nødvendig for å hanskes med en politietat som i mange land ville blitt oppfattet som å motarbeide folket.

P.S. 2: Politifolkenes oppslutning om ulovligheter illustrerer også et fenomen som er velkjent i psykologien: Hvis alle er med på et opplegg laget av ledere og korpsånden er sterk, så blir de hjemmeblinde. De ser ikke at de gjør noe galt, for de snakker det over til rett, seg imellom. Motivasjonen er selvsagt at de 94.000 kronene i lønnstillegg lokker. Men sakens dårlige forankring i respekt for lover og regler blir ikke bedre av at de som tjener på ulovlighetene holder sammen. Den mekanismen ligner mest på samholdet i mafiaen. Politiet har å tjene folket, ikke seg selv. Ikke utenom vanlige kanaler, fora og tider for lønnskamp.

Det tar seg dårlig ut at politiet deltar i ulovligheter kledd i uniform. Det ligner mest på mafiametoder når de stiller mannsterke utenfor stortinget. Det virtker nesten truende. Når de står der like salig overbeviste om at de har rett som pinsepastorer som forsvarer okkupasjon av land med moralsk tyngde.

Jeg vil henstille til alle oppegående mennesker å avkle strategien til Johannessen og Wara og fordømme den. Og jeg vil henstille til alle politifolk om å følge spillereglene i vårt samfunn. Det passer liksom best for de som skal ettergå andre, at de holder sin sti ren selv. Dersom de ikke er i stand til dette på individuell eller kollektiv basis, svekkes respekten og tilliten.

Da kan de risikere å bli vurdert som suspekte også i andre sammenhenger. Og det kan føre til at SEFO-ordningen må ta høyde for den dårlige dømmekraften de viser. Da vil det bli flere domfellelser av politi som har samme dårlige innstilling til tjenestereglement som de har til reglement for å forhandle frem lønn og andre arbeidsvilkår. Men den risikoen tar de vel gjerne for 100.000 ekstra i lønn i året.

Det er pengene som motiverer oss alle, ikke sansen for å skille galt fra rett.
Jeg ønsker Knut Storberget lykke til og håper han klarer å motstå det press og mobbing som ligger inne i hardkjøret. Han er en mann med god vilje og forståelse for andre. Men dersom han gir etter for de sterke, vil det gå ut over noen svake, innenfor rammen av de budsjetter regjeringen har samlet til rådighet. Dene enes brød blir den andres død. Det er muligens godt politiarbeid, men ikke godt politikerarbeid.

FrP har uansett som strategi at de helst vil sitte utenfor ansvar i regjering, og kunne overby skamløst med penger til alle gode formål. Så for Siv Jensen fremstår det som at regjeringen tvinges til å drive hennes politikk, bortsett fra at regjeringen må kutte et annet sted. Og hun har lyktes ganske.

Hun skremmer Ap til å begynne med FrP-politikk like effektivt som hun ville klart det samme overfor Høyre i en regjering eller som støtte for Høyre. Hun har like stor påvirkning på sine hjertesaker overfor Ap, som Navarsete og Halovorsen har for sine. Jens sa jo i stortinget i forgårs at SV bare kunne glemme sitt landsmøtevedtak om å privatisere Steinerskole og Montesorriskole.

Så organisasjonen FrP og deres frontfigur Siv Jensen ser ut til å klare å tvinge regjeringen når de koordinerer med sine medspillere gjennom sin gamle partifelle Tor Mikkel Wara. Så Arne Johannessen bør takke FrP og ikke Ap dersom han klarer sitt utpressingsstunt overfor Storberget med rundt 600 millioner i prislapp for å slutte å gå sakte og sykmelde seg.
Takk for oppmerksomheten

En dag er lagt i ruiner

Nisselue drar hele tiden på seg minuspoeng. Andre bygger karriere. Som Isak Sellanrå i Markens Grøde. Eller en fugl for den saks skyld. Isak ruller stein til steingjerdet. Drar tømmerstokker etter seg gjennom skogen før han får råd til hest. Bygger bo. Det gjør fuglen også. Flyr avgårde og henter småkvist. Bygger rede, får unger, mater unger, dytter dem ut så de skal lære seg å la vingene bære.

Nisselue er en spurvunge som ble dyttet kjærlig ut av redet og falt rett i bakken. Skadet, redd for å fly. Redd for å samle kvist og redd for alt. Det er jo liksom ikke slik at han skal rulle stein og trekke tømmerstokk flere kilometer.

Det er mere snakk om å tørre å gå i banken og si: “Hei, jeg heter Nisselue! Jeg skulle gjerne ha lånt et par millioner til en liten leilighet. Men så tenker jeg at jeg sikkert ikke kommer til å klare jobben. Jeg møter veggen og blir syk. Så må jeg i banken og be de slutte å sende betalingsvarsel.

Så trekker jeg meg tilbake. Unngår alle daglige nederlag som ville oppstå hvis jeg prøvde å spille badminton eller squash med de treffsikre og veltrente.

Jeg hater nederlag. De gnager og sliter i meg! Så sitter jeg hjemme da. Går ikke i butikken før den siste makaronien er spist.

Hvis livet er et poengspill, så pådrar jeg meg minuspoeng hele tiden. Ingen bonuser. Det vil blinke  Game Over snart. Håper det er nye spill…

Grrr…

Nisselue har nå tatt mange steg tilbake. Hver gang han trer frem på scenen hagler tomatene. Han skal liksom ikke få lov til å være fremme.

Da VGB bli lagt om til WP kunne Nisselue svare på spørsmål. lære bort småtricks for å komme rundt sære VGB-tilpasninger. Når Nisselue havner i slik posisjon, blir det uvilkårlig til at han markerer seg litt. Lager mer synlig avatar, for eksempel. Uttaler seg friere på bloggen, blir mere hjemmevant, liksom. Snakker høyt, spøker, ler, flørter.

Men dette er IKKE populært. Snart kommer sintekommentarene og nedsettende omtale. Både direkte og indirekte. Nisselue får liksom beskjed om å forlate scenen, eller i det minste holde seg godt vekk fra scenekanten.

Hvis ikke Nisselue tar signalene raskt, kommer anonyme mailer type: Jasså, så du tror du er noe? Men det der du ikke. Hvis du er noe så er du en taper! En kvise på samfunnets rompe!

Men Nisselue bryr seg sjelden om slikt. Håper at stormen stilner etterhvert. Men det gjør den ikke. Den eneste løsningen for Nisselue er å begynne å skrive ydmykt. Da minker det med elektronisk tyn, sakte, sakte..

Nisselue er nå mørbanket. For riktig å anonymisere seg, gjemmer han seg nå på en dass langt bak scenen. Sitter der uten å avgi et pip. Og for riktig å markere at han ikke skal stikkes seg ut, har han besluttet å bytte til en mindre iøynefallende avatar. Denne endringen vises på Friendslista. Nå ser man ikke lenger Nisselues avatar som stikker seg ut blant alle fjesene. Man skal likkesom ikke stikke seg ut i detta landet. Helst være litt mer i bakgrunnen enn naboen. Prøver man likevel. så er helvet løs!

Fornøyd nå? Huh?

Før:

Etter:

*snøft*

Hva mer kan Nisselue gjøre nå? Blir han mer anonym nå så vil ikke skyvedørene av glass åpne seg når han skal kjøpe brus og popcorn på bensinstasjonen om natta. Da blir han stående der helt til det kommer noen med nok utstråling til at sensoren over dæra senser at det er noen der.

Sukk..

Bloggerne forårsaker at Nisselue blir hemmet og knuget.

Nisselue har ikke vært ute i dag. Og han er nå i forsvarsposisjon. Ikke lurt å stille spørsmål ved hans livssituasjon nå. Han er klar til å returnere alle spørsmål med svar type “.. og DU da??”

Ikke les dette

Ikke les dette. Det er private tanker. Hvis du er en venn og kjenner meg, kan du lese hvis du ikke har bedre ting fore. Jeg har ikke så lyst på kjeft akkurat nå. Jeg synes at jeg får nok kjeft og syrligheter. Det er IKKE noe gøy. Jeg har kanskje meg selv å takke. Eller kanskje ikke.

En del får jeg til å sette ord på. En del andre ting klarer jeg ikke å finne ordene til. Mens andre igjen har ordene som dekker hundre prosent det jeg opplever. Da får jeg respekt for vedkommende. Det er en som har vært like lenge som meg på bloggen, men som jeg tror aldri har vært inne på min blogg. Og sikkert aldri kommer inn dit heller. Sjelden jeg ser noen som skriver så presist. Jeg ble nesten litt misunnelig.

Jeg har som rutine at jeg skriver noe, enten jeg er i form eller ikke. Enten jeg har noe viktig å si eller ikke. Det vet jeg uansett ikke på forhånd. For plutselig blir jeg fylt av noe mens jeg skriver. Du vet ikke om du får fisk før du setter ut båten, for å si det sånn. Av og til kommer du tomhendt i land. Men du slutter ikke å fiske for det.

Lyset står på døgnet rundt her. Jeg har kjøpt sparepærer. Om sommeren er det lyst døgnet rundt. En smak av sommer. Snart skal vi vel stille klokka også. Til helga?

Jeg merker den store forskjellen mellom å være på offensiven og å være på defensiven. Forskjellen mellom å være passiv og å være i støtet. Når man først er passiv så smitter det liksom over på alt. Man blir en smule maktesløs. Satt ut. Ikke gøy.

Jeg har lyst til å sove. Men jeg skriver litt likevel. Jeg så opptak av siste episode av Himmelblå. Litt dramatisk avslutning med båten som ble funnet drivende. Håper han bare har glemt å fortøye båten skikkelig fordi han har vært oppskaket og derved ikke så skjerpet og rasjonell.

Hun dama som drev og arrangerte og organiserte var litt morsom. Ga alt for at fellesskapet skulle fungere. Men det var HUN som ordnet alt, så fellesskapet ble ikke aktivisert. De ble passivisert. Og hun ble stresset og frustrert. Slike finnes det nok mange av.

Boff! Himmelblå er ikke HELT min type serie. Men ikke så gal heller. Hvaler ville jeg kanskje like. Men den har jeg ikke sett.

I morgen går jeg en tur ut med solbriller. Skal lage meg nye rutiner nå. Jeg vil jo så gjerne være MED.

Nå skal jeg si hva jeg tenker. Det er ikke særlig håp for meg. Eneste redning nå var om jeg fikk en sønn som kunne bli det jeg ikke ble. Men da må han ha en veldig god mor. Jeg lurer jo litt på hva slags utgangspunkt en sønn ville få, hvis han fikk mitt genmateriale. Stakkars gutt! Men jeg tror egentlig at jeg selv er et litt uheldig unntak i slekta. Jeg har masse vellykkede folk på begge sider. Så neste generasjon kan bli førsteklasses. Hvis jeg fikk en vellykket sønn så kunne jeg dø i visshet om at slekta går videre. Jeg behøvde ikke å ha noe med dem å gjøre engang. Bare vite at det var folk som klarte å henge med der ute og at de stammet fra meg.

Huff, nå fikk jeg kraftig migrene. Vet ikke helt hvor realistisk disse greiene er. Har lyst til å sove likevel. Men det er nok tre-fire timer for tidlig.

Jeg kunne gitt meg der. Men jeg føler meg som om jeg er på et slags psykisk Sunnaas. At jeg må trene meg litt mentalt hver dag for å få igang tilværelsen igjen. Så jeg skriver videre. Skrivingen er som å løfte manualer og vekter. Skrive litt til, selv om jeg er sliten og synes det er nok.

Hmm… Fa**, jeg skulle ønske jeg hadde venner i RL. Så jeg kunne våkne hver morgen og være trygg på at folk backet meg. Så jeg slapp å bruke kreftene på å beskytte meg.

Onsdag kveld

Nisselue står nå mot verden. Hans kraft er ikke stor. Hans venner har forlatt ham. Han er på nullpunktet. Fordømt, venneløs, avskrevet, oppgitt, beseiret. Den tidligere halvguden Nisselue gikk de få skrittene fra Capitol til en Tarpeiske klippe. Fallet var fælt, fallhøyden stor.

Nisselues bloggimperium ligger i ruiner. Keiserdømmet er oppløst. Hans rygg er tettpakket med dolker. Legen trekker ut dolkene én etter én. Barmfagre pleiersker steller Nisselue. Sterkt svekket klarer han inntil videre ikke å tenke på å reise seg. Men han ser konturer av et nytt oppsving en gang i fremtiden. Kanskje på bloggen, kanskje på et annet livsområde. Han er for svekket til å fokusere.

Nisselue tror nå det er klokt å forholde seg passivt. Kanskje hans liv er i endring. Da nytter det ikke å pøse på med Nisselues egne greier. Han lar Gud, Jahve, Allah, Odin, Buddha diskutere hans fremtid på denne jord.

Kanskje det ikke er meningen at Nisselue skal blogge? Kanskje hans kall er å bli skogsvokter? Damvokter? Badevakt? Konditor? Linjemann? Eller han som kjører den lille feiebilen på fortauene søndag morgen etter helgens natteliv på byen?

Nisselue tenker ti år frem i tiden. Han har skiftet spor i livet, bruker nesten ikke Mobil og PC lenger. Klikker seg inn på VGB som fortsatt eksisterer. Finner en som ligner veldig på Nisselue i dag. Godt likt blant kvinnene. Men også kjeftet på. Nisselue får sympati for denne blogger som ligner på ham selv ti år tidligere.

Kanskje han er blitt far. Tvillinger på snart 9 år. De har begynt på skolen og skal lære seg å lese og skrive. Nisselue har kjøpt PC til dem.

Nisselue har en middels vakker kone som matcher hans inntektsnivå. Hun er varm og snill og gjør Nisselues tilværelse til et paradis, selv om de lever i enkle kår i en liten rød stue. Hun er kristen og utdannet psykolog. Spiller piano, litt jazz og litt klassisk. Lyriske stykker av Grieg. Hunden Bongo ligger og gjesper foran TV-en.

Nisselue jobber som badevakt ved Pirbadet. Har rykket opp et par lønnstrinn og slipper å gå rundt og spyle. Han sitter bak overvåkingsskjermene og følger svømmerne. Omtrent som et kontrolltårn. Han har fin uniformsskjorte som kler han godt. Han ser nesten ut som en kaptein på et cruiseskip.

Familien Nisselue har sykler. Men også en ny elbil. En som kan kjøre 25 mil mellom hver lading. Den har åpen takluke. Når herr Nisselue og fruen kjører søndagstur, er det omtrent som de svever lydløst. Man kan høre lyden av det dempede kysset fruen gir Nisselue på kinnet. *smask*

Nisselue er nestleder av fylkeslaget av Naturvernforbundet. Og han er aktiv medlem av Miljøpartiet de Grønne. Fam. Nisselue har en liten kjøkkenhage med glass over, et lite drivhus. Der dyrker de egne tomater og gulerøtter. Nisselue har begynt å synge i kor. Hans barytonstemme kom til nytte da koret skulle utvides. Koret skal delta på korkonkurranse i Firenze. Nisselue gleder seg. Han elsker å synge. Kroppen hans ble mye mer smidig og pusten lettere etter at han begynte å synge i kor.

Grip dagen

Grip dagen, før den svinner.

Sitat fra Horats’ oder (bok I, 11,8).

Dette ordtak brukes ofte av gesjeftige mennesker. De som står opp tidlig om morgenen for å begynne å tjene penger. De med en ensporet positiv holdning til livet. De som mener at alle dager er en kilde til positiv stimulans, seire og glede. 

Disse gesjeftige mennesker er gjerne identiske med dem som har kommet lett til det. De som hele livet har surfet på medgang og vært skånet for motgang. Dersom man som disse kun er blitt eksponert for halvparten av det livet har å by på, er mottoet Grip Dagen en rasjonell innstilling. Jo mer du eksponerer deg, jo mer gratifikasjon opplever du.

Men enkelte av oss har sett baksiden av månen. Vi har kanskje i perioder prøvd å gripe dagen, bare for å oppleve at den har slått oss i ansiktet. Tilværelsen er ikke ensidig positiv, og mange savner dager som ikke tar knekken på dem. Overfor disse som har sett hele bildet, kan det passe bedre med et alternativ til Grip Dagen, nemlig Ta Kvelden. Kanskje gå ut og treffe venner i stedet for å kave hele tiden!

Ja

Over bekken etter vann

Å gå over bekken etter vann kan synes unødvendig sånn rent intuitivt. En bekk består jo pr definisjon av rennende vann, noe som normalt anses tilstrekkelig kvalitet til drikkevann.

Å gå over bekken etter vann er derfor blitt brukt som et sarkasme- / ironiutsagn. En som går over bekken etter vann kan fremstå som litt tåpelig, litt mindre begavet. Hvorfor skulle han/hun vrake den nærmeste drikkevannskilden av tilstrekkelig kvalitet? Det vil jo medføre ekstra arbeide å hente vann lenger vekke, idet vannet da formodentlig må bæres over en lengre distanse. Og det bryter mot oppfatningen om at man bør husholdere med kreftene. Av to likeverdige alternativer velger man det som medfører minst spille av tid og krefter. Grunnen til dette er at tiden og kreftene behøves til andre oppgaver (gjete dyra, lage mat, vaske klær etc.)

La oss se nærmere på dette!

La oss først skille mellom å hente vann fra brønn og bekk. Dersom man har en brønn inne på gardsområdet burde det være overflødig å gå helt til bekken, og over denne, for å hente vann. Men det kan hende at noen har pisset i brønnen (bedrevet brønnpissing). Følgelig vil det være lite fristende å drikke brønnvannet eller bruke det i matlagingen. Men i den videre fremstilling vil det bli lagt til grunn at man ikke har brønn på gården, og av den grunn måtte forlate gårdsområdet for å finne egnet drikkevann til gårdens folk og fe.

Vannhenting regnes som enkelt ukomplisert arbeide, også egnet for kvinner med et minimum av bæreevne, dersom vannkarenes størrelse er tilpasset deres fysikk. Så vannhenting ble ofte utført av yngre kvinner på garden, såkalte tøser. Ofte (men ikke alltid) ugifte. De som ikke var gifte, var gjerne bortbestilt til en passende mann i klanen. Det gjaldt derfor å holde tøsene unna menn fra naboklanen eller omstreifende fantepakk. Etter tøsenes oppfatning ofte eksotiske og spennende menn med mørke krøller. Menn som en ung kvinne med hormonbrus ofte lengtet til.

Det skapte misnøye blant tøsene at deres valgfrihet blant menn ble innskrenket til godkjente individer innen storfamilien. Samtidig besto livet av arbeide fra morgen til kveld, alle dager. Den eneste turen de fikk på egenhånd, var når de skulle hente vann. Hvis de skulle hente vann i nærmeste bekk, ble det en kort tur. Derfor fant de gjerne unnskyldninger for å hente vann lenger borte, nærmere nabobygda og utenfor synsrekkevidde. Slik kunne de møte kjekke spennende menn fra nabobygda.

Det gjaldt derfor for tøsene å finne aktverdige grunner for å hente vannet lenger vekk enn bekken, altså gå OVER bekken etter vann. Den vanligste forklaringen var at døde lemen var funnet i bekkefaret, noe som ga frykt for dyresmitte og pest.

Slik kunne tøsene lure mennene i klanen. De tok med seg vannkarene OVER bekken og gikk videre til en bekk nærmere nabobygda, der en kåt gardsgutt derfra ventet. Så hadde de heftig sex så tøsen ble varm i kroppen og rød i kinnene. Etter sexakten i det fri, returnerte tøsen og tok med vann fra den opprinnelige bekken, den hun gikk OVER.

God og svett tilbake på gården kunne tøsen forklare at stien var lang og børen tung. Derav ansiktsfargen.

Denne praksis ble etterhvert avslørt, noe som medførte stor oppstandelse. Det ble etter dette innskjerpet at det var unødvendig å gå over bekken etter vann.

Å vende kappen etter vinden

Nisselue tolker ordtak, denne gang Å vende kappen etter vinden.

Man trenger ikke spørre Kristen Gislefoss for å vite hvilken vei vinden blåser. Man føler både vindretning og vindstyrke på kroppen. Kulden også. Hvis man skal stå oppreist i blåsten, så gjelder det å ikke fryse.

Det kan da være lurt å snu kappen etter vinden. En god trenchcoat med belte står man ganske godt i. Selv i kastvinder fra skiftende retning holdes kappen på plass av beltet, dersom det er godt knyttet.

Men ikke alle har solide trenchcoater. Man har kanskje en litt stakkarslig tynn kappe med dårlig knapping og uten foring. Hvis det da blåser sterkt og er kaldt i lufta kan det være hensiktsmessig å vende litt på kappen. Man bretter opp kragen og snur seg med ryggen mot vinden. Man håper da at det ikke er noen andre bak en, siden rompa virker veldig stor når vinden trykker kappa mot denne. Av og til et vakkert syn, men ikke alltid. Siden kappen er åpen foran og heldekkende bak, sitter den godt mot kroppen i sterk vind.

Men det finnes andre situasjoner. Kanskje vinden er en mild bris, endog en fønvind. Og man har noen man gjerne skal imponee litt på, i nærheten. Da kan man tenke på Titanicscenen på fordekket. Vinden som kommer inn forfra.

Men en kledelig og elegang kappe, kan man kneppe opp alle knappene og løsne på beltet Stille seg motvinds og la kappen flagre elegant bakover. Det gir et svært dynamisk inntrykk. Mannen eller kvinnen som står oppreist selv om det blåser litt. Har man langt hår, kan man virkelig slippe dette løs, så det flagrer om kapp med kappen, mens man løfter pannen som en gresk gud. Kanskje også holder den ene hånden litt ut fra kroppen som en operasanger som bygger seg opp til en høy tone.

Vinden kan dog skifte. Nye tider, nye vinder. Winds of change. Da kan det hende det lønner seg å snu seg og / eller kappen. Det er fryktelig irriterende med en kappe so farer i alle retninger. Hvis man bære paraply og dokumentmappe, har man hendene fulle. Dersom kappen står ut som en spinnaker på ene siden, kan man kansksje prøve å holde den inn mot kroppen med dokumentmappen. Men så skifter vinden igjen, og kappen fyker til andre siden.

Innehaveren av kappen stilles da over samme utfordringer som et mannskap på seilbåt. Man må lese vindforholdene og raskt manovrere kappen i slik stilling at den har et optimalt forhold til vinden. Det er dette som kalles å vende kappen etter vinden. Det er en vanskelig øvelse, nesten som å opptre på rodeo og holde seg på hesten lengst mulig.

Men det er en treningssak. Den som over noe tid har brukt kappe får etterhvert trening i å snu den i gunstig retning. Dette blir etterhvert implisitt kunnskap. man snor seg lynraskt så snart man merker at vinden snur. Dermed slipper man å bruke unødige krefter på å stå han av. Man simpelthen gjør noen unnamanøvrer som bringer kappen i riktig posisjon i forhold til vinden. Dermed kan man få medvind, der andre ville hatt motvind. Hvis man i tillegg gjør godt fotarbeid, kan man med raske steg gjøre raske manøvrer fremover under skiftende vindforhold.

Allerhelst bør man lære seg å vende kappen et lite halvsekund før vinden vender. Fordelen med dette er at det fremstår som at man vendte kappen helt tilfeldig og at vinden vendte like tilfeldig i en gunstig retning etterpå.

Hemmeligheten ligger altså i kappen og bruken av denne. Den som utvikler store ferdigheter med kappen, kan la vinden drive seg fremover. Som en seilskute, uten anstrengelse. Man må dog vite hvor man vil hen, og sikte dit. Eller blåser man bsare bort med kappen og det hele. Det er jo bare pinlig.

Men gjør ofte lurt i å tie om at man har lært seg å bli en kløpper på å vende kappen etter vinden. De som ikke helt behersker denne kunst, vil da bare bli misunnelige. Kanskje unnskylde egen manglende fremdrift med at konkurentene har snudd kappen etter vinden og vunnet over dem med dette tricks. Underforstått at de har jukset.

Men absolutt alle har anledning til å bruke kappe og opparbeide ferdigheter i å vende denne optimalt i forhold til skiftende vindforhold. Så da gjelder det egentlig bare å utvikle en ferdighet som støtter ens siktemål i livet.

Og det kan vel ikke være så galt?

Nisselue slår et slag for det skal bli mer anerkjent i samfunnet og på bloggen å snu kappen etter vinden. Det blåser jo mer og mer etter at klimakrisen kom, så det å lære seg å snu kappen etter vinden kan være akkurat den tingen som skal til for å lykkes, for å tilpasse seg den nye verden.

Dersom vinden stilner, bør man likevel beholde kappen på. Kanskje litt lett og ledig, men ikke for lett. Ikke for ledig. Plutselig blåser det opp igjen og førstemann som snur kappen etter vinden kommer først ut av feltet. Det kan være forskjellen på vinn og forsvinn.

Dette skulle med all tydelighet vise at uttrykket å vende kappen etter vinden, har relevans i dag, slik det alltid har hatt relevans så lenge kapper har vært i bruk.

Takk for oppmerksomheten.

Om ensomhet

Natt til 25. mars skriver Nisselue på mobilen igjen.

Blogger blir annerledes på mobilen. Det er som å ta av seg uniformen når jeg dropper tastaturet og bruker mobilen.

I dag skal jeg skrive litt om ensomhet.

Minussiden ved ensomhet er velkjent. Mennesket er et sosialt vesen. Jeg / vi / mennekset trenger menneskelig kontakt. Småkrangling, spise sammen med noen. Drikke kaffe med noen. Sitte ved et matbord. Se noen i øynene. En person, to personer, en gruppe.

Flokkatferd. Fortelle en historie, høre en historie. Kjenne at dette er OSS, vi som går godt overens. Så kobler jeg dette til debatten om psykisk syke. Hva om én eller flere er alvorlig psykisk syke? Hvordan blir samspillet da? Antakelig må de øvrige være veldig sterke i sin personlighet. Jeg vet ikke om jeg hadde klart lengre samvær med noen som var sterkt skiftende i sitt gemytt.

Så jeg går over til å fundere over det å være ensom igjen.

Jeg tror ikke man trenger sosial kontakt mer enn en to-tre ganger i uka hvis man trives alene. Det behøver ikke være nære venner heller. Kanskje bare en to-tre kafébesøk på et stamsted for å lese avisen. Kommentere en nyhet i avisen i samtale med de som jobber der. Eller snakke om været eller noe.

Jeg ser ikke mørkt på våren og sommeren. Jeg har kameraet mitt og vi skal ha valgkamp. Selv om jeg ikke har noe parti for tiden så elsker jeg å analysere politikk.

Jeg kan tygge på en sak i flere timer før jeg skriver om den på bloggen. Jeg må varme opp en del av mine gamle politiske saker. F eks kollektivtrafikk. Jeg vet ikke hvordan det går med trikken i Trondheim. Men de skal investere 130 mill i ekspressbuss. Bygge tunneler og spesialveier for bussen så den skal komme raskt frem. Og det kommer nye flotte busser som det skal være attraktiv å reise med. Må lese meg litt opp på kollektivtransport og klimaspørsmål.

Jeg snakker meg visst bort fra tema ensomhet.

Jeg flykter inn i saksområder for å slippe å kjenne på ensomheten min. Jeg snakker ikke om sex. Ikke bare ihvertfall. Sexlyst er plantet i oss så vi skal prioritere å skaffe oss partner og formere oss. Når jeg lar trangen til å sette meg inn i saker konkurrere med den sterkeste driften, må det bety at jeg har mye å kompensere. Det må være viktig for meg å kunne si noe fornuftig om et bredt spekter saker. Har jeg et mindreverdighetskompleks som er like sterkt som sexdriften? Eller har jeg svekket sexdrift?

Jeg liker sex, altså. Men den varer bare noen minutter. Skal man sette alt inn på å søke sex? Jeg har da sannelig nok å ordne opp i om jeg ikke skulle holde på med sex hver dag

Det ideelle for meg ville være å ha en interessant jobb som jeg kunne bruke hele dagene på. Og kunne nyte helgene sammen en god venninne. Kanskje reise bort i helgene. En tur til København, en tur til Væktarstua i Tydal. En tur til Sistranda Hotell på Frøya.

Jeg synes livet er vanskelig. Jeg hadde lyst til å bli så mye. Musikkartist, politiker, salgsmann, megler, jurist, psykolog, journalist. Men så ble det ingenting av meg.

Nå føler jeg at jeg ikke fikser noenting. Jeg skriver på bloggen for å prøve å samle noen av tankene mine. Lede dem gjennom hodet mitt og slippe dem ut. Gjøre plass for nye. Da ser jeg også selv at jeg har tenkt noe.

Jeg er svært distre. Selv om jeg har jobbet timer med et blogginnlegg, husker jeg ikke dette når jeg våkner neste dag. Det er litt skremmende.

Det er faktisk litt rart, for jeg lever forskjellige karrierer i drømme. Jeg har vært finansmegler i drømme. Jeg har vært løytnant i hæren også. Sambandsmann på Jørstadmoen, et sted jeg aldri har vært. En treetasjers brakkebygning med forskningslab for nye radioer. I drømmen altså. Ryggsekker med grønn radioboks oppi og vaiende antenner flere meter høye med israelske flagg i toppen av antenna.

Nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg vender tilbake til utsiktene for våren og sommeren. Kanskje jeg skulle gjøre noe annet enn å blogge om politikk? Huff, jeg blir forvirret.

Jeg har en rar følelse i kroppen også. Er redd for at jeg skal være syk på noen måte og at den rare følelsen jeg har er et forvarsel om alvorlig sykdom. Jeg er dessuten kortpustet og anspent. Forknytt. Knuget. Sukk.

Men jeg er ikke spesielt deprimert. Ikke hele tiden ihvertfall. Det plager meg når jeg får skrivesperre. Jeg vil helst at det jeg skriver skal holde en viss minste kvalitet. Og da kan det lett bli slik at jeg ikke tør skrive. Men det blir bare dumt. Slutter man å skrive så mister man treningen.

Apropos trening, jeg begynner når sommertiden innføres. Tror jeg.

Nå blandet jeg meg kaffe. Cappuchino, decaff, no added sugar. Jeg har drukket ti kopper epsresso en måned nå. Pluss noen kopper vanlig kaffe. Kanskje derfor jeg er så rar i kroppen?  Såh…

Ja, decaff er bra. Har to suketter oppi så blir den søt. Jeg har også begynt å spise økologiske gulerøtter som snacks. Skal bli sunn og fin til sommeren. Har også trappet ned på loff og boller. Jeg pleide å kjøpe en fersk frøloff hver dag på butikken. Nå går det i kneip, som jeg skjærer i skiver i skjæremaskina. Ikke like godt som loff, men blir man sulten så funker kneip også

Hvordan skal jeg få trent intellektet mitt? Alt som ikke brukes forfaller. Jeg har lyst til å lese en bok. Det blir mye for meg hvis jeg både skal lese avisene og bøker. Puh. Ugh! Sukk. Gjesp.

En gang i tiden var jeg flink å spille musikkinstrument også. Huff. Jeg lar visst alt forfalle. Nisselue smuldrer opp, blir til en tørr haug pellets midt på gulvet. Bare lua minner om det som en gang var en livsglad og frisk gutt.